Utdrag

Bibi-djan kommer, vasker det fillete ansiktet hans, binder et hvitt klede rundt hodet på den døde, vikler det rundt haken hans for at den døde munnen ikke skal åpne seg, stryker over hodet til kommandanten, som den gang da han var en liten gutt.
Olfat den stygge sier, vi trenger en ny leder.
De andre mennene gråter og sier, det er på tide at gutten blir en mann. En ordentlig mann. Han skal lede oss. Han er sønnen til den ærede kommandanten vår.
Olfat den stygge sier, han er fortsatt bare et barn.
Jo flere mennesker som kommer til for å se den døde uovervinnelige, desto mer fjerner Samira seg fra den døde faren og fra moren som klorer opp ansiktet sitt. Samira går ut i nattens mørke, henter bylten som faren hennes gav henne på steinen, og går til bekken. Hun vil åpne bylten, men vet at det ikke er den rette dagen ennå, tar av seg gutteluen, tar av seg skoene, tar av seg shalvar-kamizen, legger seg i det kalde vannet, lukker øynene og gjør noe som hun ikke har gjort i løpet av alle somrene og vintrene som har kommet og gått. Hun snakker. Samira har ikke snakket med noen. Nå snakker hun med vannet.
Vask meg, sier hun, vask bort syndene mine, ta dem med deg, ta spørsmålene som ikke har noe svar, ta smertene, ta jenta i meg. Ta. Ta hva du måtte ønske. Gi meg plass. Plass til livet mitt uten far, plass til å kunne være en gutt. En ordentlig gutt.

Utdrag fra Samira og Samir fra kapitlet ««Et under»
Oversatt av Nina Zandjani