Utdrag

 

Vi var en latterlig liten flokk, kirken var altfor stor. At vi satt her, var en siste spøk fra min bestefars side, som hadde vært politikjemiker på Quai des Orfèvres og bare hatt forakt til overs for geistligheten. Hvis han noensinne skulle dø, hadde han ofte sagt de siste årene, ville han at det skulle holdes dødsmesse for ham i Notre-Dame. Når man så innvendte at han som ateist egentlig burde stille seg likegyldig til valget av gudshus, og at den vesle bydelskirken rett rundt hjørnet passet bedre for den lille slekten vår, svarte han: ”Église Saint-Nicolas du Chardonnet? Nå nei, barn, gi meg Notre-Dame. Det er noen hundre meter lenger unna og kommer til å koste en del, men det fikser dere. Dessuten skulle jeg gjerne hatt en latinsk messe, ikke fransk. Etter gammel liturgi, takk, med masse røkelse, lange resitativer og gregoriansk sang.”

 

(...) Så åpnet det seg med lette hvin en liten dør ved siden av inngangsportalen langt der bak. Vi snudde oss. Gjennom den stadig bredere åpningen strømmet vårmorgenens varme lys inn i tussmørket, sammen med støyen fra Rue de la Cité. En liten, grå skikkelse med en lysende rød foulard smatt inn i kirkeskipet.

”Hvem er det?”

”Hører hun til vårt følge?”

”Hysj, man kan høre dere.”

”Hører hun til slekten?”

”Eller kan det være ...?”

”Tror du det?”

”Det går ikke an.”

”Slutt å glo.”

”Men hvor blir det av presten?”

”Er det noen som kjenner henne?”

”Er hun ...” ” ... kanskje ...”

”Kan dere være stille nå, alle sammen?”

Jeg skjønte ved første blikk at kvinnen ikke var av vår slekt. De små, energiske skrittene og de harde hælene som lød som klappende hender mot steinhellene, den lille svarte hatten med det svarte sløret og haken som stolt skjøt frem under det, hvordan hun kvikt korset seg ved vievannskaret og elegant neiet så vidt det var – hun kunne ikke være noen Le Gall. I hvert fall ikke fra fødselen av.

 

(...) Den forreste benkeraden i Notre-Dame dirret av tappert undertrykt opphisselse. Var det virkelig mademoiselle Janvier som hadde kommet, hadde hun våget seg hit? Kvinnene satt igjen rette i ryggen og med blikkene rettet stivt fremover, som om deres oppmerksomhet gjaldt utelukkende kisten og det evige lyset over hovedaltaret, men vi mennene, som kjente våre koner, visste at de lyttet spent til de små skrittenes klakkende stakkato, som beveget seg sidelengs mot midtgangen, svingte i en rett vinkel uten å nøle, for så å ile fremover med en metronoms regelmessige taktslag, uten noen form for ritardando eller accelerando. Så fikk de som skjelte mot midten, se den vesle skikkelsen i øyekroken, lettbent som en ungpike gikk hun bortover det røde teppet og opp de to trinnene til kistens fotende. Hun la høyre hånd mot kisteveggen og strøk den bortover mens hun gikk til hodeenden med lydløse skritt, hvor hun omsider stoppet opp og ble stående i nærmest militær stram holdning i noen få sekunder. Så løftet hun sløret over hatten og bøyde seg frem, bredte ut armene og la dem oppå kisteveggen, kysset min bestefar i pannen, og idet hun la kinnet mot hans voksaktige hode, som for å hvile seg et øyeblikk, snudde hun ikke ansiktet beskyttende mot hovedalteret, men viste det åpent frem for oss alle. Dermed kunne vi se at hun holdt øynene lukket, og at de rødmalte leppene fortrakk seg til et smil som ble bredere og stadig bredere, helt til munnen åpnet seg til et lydløst lite flir.

Til slutt rev hun seg løs fra den døde og inntok igjen sin oppreiste holdning, grep håndveska som dinglet fra armbøyen, åpnet den og tok med en kvikk bevegelse opp en nevestor, rund, matt skimrende gjenstand. Det var, som vi kunne fastslå kort tid senere, en gammel sykkelbjelle med halvkuleformet klokke der kromlaget var sprukket og flasset av på en rekke steder. Hun lukket håndveska og hengte den tilbake i armbøyen, så ringte hun to ganger med bjellen. Rrii-rring, rrii-rring. Mens ringingen gjenlød i kirkeskipet, la hun bjellen i kisten, snudde seg og så rett inn i øynene på oss én etter én. Hun begynte ytterst til venstre, der de minste barna satt sammen med sine fedre, og gikk gjennom hele raden, stoppet opp hos hver enkelt i kanskje ett sekund, og da hun hadde kommet helt ytterst til høyre, sendte hun oss et triumferende smil, satte seg i bevegelse og ilte med klakkende skritt gjennom midtgangen, forbi slekten og mot utgangen. Slik begynner Alex Capus’ roman Léon og Louise.

Utdrag fra 1. KAPITTEL:
"lÉON OG LOUISE" AV aLEX cAPUS
OVERSATT AV UTE NEUMANN