Utdrag

Anton Rüter hadde bare øye for én ting – og det var den duftende kobberkjelen som hang skjødesløst ubevoktet over et bål ved skogkanten et stykke fra teltene. Han kom seg på bena og styrtet ned fra banevollen, grep kjelen og tumlet mot skogholtet, hørte ikke de overraskede utbruddene fra engelskmennene, heller ikke hundeglammet og plystringen fra pistolskuddene, han forsvant i det beskyttende mørket mellom trærne og ramlet etter noen skritt med kjele og havregrøt ned i et dypt bekkefar som han ikke hadde sett i den tette underskogen. Da han oppskrapt, forslått og skåldet av den varme havregrøten kom til seg selv igjen på bunnen av bekkefaret, gjemte han seg under roten av et vindfall, lyttet etter hundeglammet og mennenes stemmer, og da det ikke virket som om de kom nærmere, slikket han i seg havregrøt fra huden i visshet om at de før eller senere ville finne ham. Så sovnet han og glemte kjelen og pistolskuddene, hundene og jernbanen og det endeløse vannet og i det hele tatt alt han hadde opplevd, gjennomgått og gjort de siste fire årene.

Utdrag fra «Et spørsmål om tid»
oversatt av Kari Bolstad, MNO