Utdrag

Jeg skriver en bok, sier jeg og forsøker å få øye på kvinnens øyne gjennom det finmaskete nettet. Inni hodet mitt finner jeg frem de vanlige forklaringene.
En bok om Afghanistan, om oss? pleier folk å le av meg. En bok om et land der det ikke finnes annet enn sult og elendighet, krig og død? Hva kan du skrive om? Hvem vil lese en slik bok?

Jeg kan også lese, sier Shirin-Gol i stedet. Da russerne var her, gikk jeg på skolen og lærte å lese. Utenom skolebøkene mine har jeg allerede lest tre og en halv ordentlige bøker. Den første kjøpte jeg selv. Den andre fikk jeg av læreren min, den tredje var bare en halv bok. Jeg fant den i de utbombete ruinene i hovedstaden. Synd at jeg aldri fant den andre halvparten. Jeg skulle gjerne ha fått med meg historien helt til slutt. Det var en så fin fortelling, om en jente som ... å, jeg husker ikke helt lenger. Og den neste boken fikk jeg av venninnen min, den eneste, virkelige venninnen jeg noen gang har hatt. Hun var lege. Jeg ble kjent med henne i en av de mange landsbyene vi bodde i, og jobbet for henne der.

Shirin-Gol-kledet ser på meg, og jeg har følelsen av at hun leser meg. Som en bok. At hun ikke trenger ordene mine for å forstå meg.

Endelig tar hun bort hånden sin fra armen min. Det blir igjen en fuktig flekk på huden min. Jeg gnir den ikke bort, lar den tørke av solen.

En bok, sier Shirin-Gol uten å bevege på tørklehodet sitt.

Jeg smiler til det blå stoffet.

Skal jeg fortelle deg min historie for boken din? spør kledet. Vil du det?

Spørsmålet hennes høres ut som en advarsel, det er noe truende over det. Mens jeg ikke vet hvorfor jeg ikke svarer ja, hvorfor blikket mitt i stedet flakker i det fjerne, mot lastebilene som bringer de støvete afghanske hjemvenderne tilbake fra Iran og spytter dem ut midt mellom blå plasttelt, mens tankene mine ikke har noen begynnelse eller slutt, tar Shirin-Gol haken min i hånden sin, snur hodet mitt mot seg, tvinger meg til å se på tørklehodet sitt igjen og gjentar spørsmålet. Vil du det?

Først flere år senere forstår jeg at Shirin-Gol allerede den gang visste at hvis jeg sier ja og denne morgenen engasjerer meg i henne og historien hennes, vil vi være knyttet til hverandre i årevis. Kanskje for alltid.

Ja, det vil jeg, sier jeg, smiler og legger hånden min på hennes som fortsatt holder fast i ansiktet mitt.

Utdrag fra innledningen: Hvordan det skjedde

Alle kvinnene prater i munnen på hverandre. De ler, fniser, slår hverandre på låret, blir helt krokrygget av latter og faller i armene på hverandre.

Hva gjør du så med ham? vil de vite. Kom igjen, fortell, fortell. Hva gjør du med den peneste, den yngste og sterkeste? Hva gjør du med ham?

Jeg gjør med ham hva jeg vil, svarer Azadine og får kvinnene til å le enda mer. Også Shirin-Gol ler. Og hun tenker, dette er første gang i mitt liv jeg ler høyt. Og uten at hun vet hvorfor og egentlig mest til seg selv, sier Shirin-Gol, dette er å gjøre motstand.
Hva da?

Shirin-Gol tier.

Si det en gang til, sier Azadine.

Shirin-Gol senker blikket, vil ikke, til kvinnene roper, puffer til henne, oppmuntrer henne, og Shirin-Gol tør gjenta det hun sa.

Det er å gjøre motstand, mumler hun.

Kvinnene tier, ser på hverandre, ser på Shirin-Gol, ser på Azadine. Ler.
Shirin-Gol har rett, sier Azadine. Alt det vi gjør her, er faktisk motstand. Hva ville vel mennene og fedrene deres si hvis de hadde sett dere så røde i ansiktene med opphetete kinn, utslått hår, leende, knisende til historien om fremmede, vakre menn?

Kvinnene tier.

Til slutt sier den andre kona til den hyggelige tehuseieren, som bare snakker når den første kona til tehuseieren ikke er der, med modig, høy røst, min mann ville ha sagt at jeg er en dårlig kvinne.

Min også, min også, sier kvinnene og prater i munnen på hverandre.

Shirin-Gol tier og vet ikke hvorfor hun sa det hun sa.

Utdrag fra 9. kapittel: Azadine og en liten motstand.
Oversatt av Nina Zandjani

© 2009, Ganesa Forlag